Et liv som et menneske og berre et menneske.

Den siste tiden har jeg funnet ut at jeg er bare et menneske og bare det.

Som mange vet har jeg vært aktiv i veldig mange organisasjoner og har ikke vært flink nok til å ta vare på meg selv. Jeg har i lang tid vært veldig flink til å sette andre før enn meg selv, noe som har resultert til at jeg for en periode siden gikk på veggen. Jeg fikk krampeanfall som førte til innleggelse på Lillehammer Sykehus under dramatiske forhold. Under oppholdet der var jeg i koma og undersøkt for alt mulig, for det var ikke vanlig at en normal gutt som meg skulle ende opp med de anfallene som jeg hadde før og under oppholdet på Lillehammer Sykehus. Etter et opphold der med kjempe flinke leger og sykepleiere som passa på meg, så fant vi ut av hva anfallene skyldes av. Og det vart framstilt så enkelt som Fysisk perfekt, psykisk nedbrutt! Med det menes det at jeg var i fysisk form så og si perfekt, mens i "ryggsekken" altså det psykiske så var jeg nedbrutt.


Min einaste moglegheit for livet framover er å kjempe vidare. Håper min historie kan være til hjelp for andre.

 

 i dette øyeblikket så har jeg dessverre mye som jeg har i "ryggsekken" alt fra som skrevet tidligere i bloggen om mobbingen som har hjemsøkt meg, til altfor mye stress og aldri greie å si Nei. Som mange av de rundt eg har sagt så var det med å møte veggen, som var det som jeg har fått høre mest. Men jeg trudde aldri at det kom til å skje med meg, eg trudde eg var en eller annen form for HELT. Men sannheten er noe helt annet, for alt som jeg vet nå om meg selv og som dere som blogglesere vet litt variert om, så er det nettopp det med hva har jeg gjort gjennom tiden. Mine valg og erfaringer som kommer til å hjemsøke meg for livet og for alltid være en del av livet mitt. Jeg har jo ikke bare vært den snille gutten som alle kjente som alle andre så har jo også jeg en mørk side med ting som jeg enten har opplevd, eller gjort!

Og jeg er ikke like stolt over merkene eller tingene jeg har gjort. :/ 

Jeg har måttet ta det rolig i den stunden siden forrige blogg-innlegg og ikke minst har jeg måttet restituere/ bygget meg selv opp igjen med hjelp av profesjonelle, Jeg har som mange veit vært fraværende både fra skole og politikk, men jeg har ikke glemt det.

 Jeg har bare måttet lære meg selv og tenke på meg selv på den harde måten. Jeg kommer til å alltid tenke på andre før meg selv, men f.o.m no må jeg også tenke på meg selv i tillegg. Jeg kan ikke lenger la andre styre hvordan jeg skal ha det, eller ta inn alle andre sine problemer før enn jeg får gått igjennom mine. Og sant som det er så har jeg problemer, igjennom tiden har jeg måttet skjule et tomrom <3

Et tomrom som jeg vet jeg aldri kommer til å få fylt igjen, og det er tomrommet etter min grandtante Dorthea som jeg så på som "mor" en person som var god som gull, og som aldri fordømte noen eller sa noe stygt om noe. En dame som i alle år har vært tilgjengelig for besøk uansett tidspunkt eller planer. Hun prioriterte alltid andre før enn seg selv, i gjennom alt vi to hadde så var det alt fra hytteturer, til å spille Gta ( grand theft auto ) Vi to hadde et bånd som ingen andre. Jeg kunne ha en jævlig dårlig dag og komme til henne og dagen kunne ende med å bli den beste dagen som hadde skjedd meg.

Vår alles kjære Dorthea var det som vi kan kalle en helt! Hun var  til å stole på hun hadde alt av husmors-råd og tips som ingen andre kunne. Hun var det menneske som viste mest om meg og som viste akkurat hva hun skulle si for å få meg i bedre humør. Den 09/11.2015 mistet jeg en del av meg som ingen andre kan fikse eller få lappet igjen, Jeg mistet en barndomsvenn, grandtante og ikke minst Mor <3

Jeg går fortsatt å tenker på alle minnene vi hadde og kor gong når det skjer noe der familien skal samles, så kommer jeg på graven din med nytt lys, blomster og jeg synger alle sangene som vi sang sammen. Enda sitter jeg å leser i bøkene som vi las sammen igjennom alle årene vi fikk sammen. Og ikke minst hver 9. November sitter jeg for meg selv går igjennom  bilder og ser på gravsteinen din og tenker på minnene våre. 

Som mange andre problemer så er dette bare en av få ting som jeg ikke har gått igjennom men båret på i snart 2 år. 

Men dette er heldigvis noe som jeg får hjelp av ifra profesjonelle som kommer fra Bup og sykehus-innlandet. 

Lurer du på noe? eller vil si meg noe? send melding eller ring 91003536 <3 :)

Videre som mange kanskje har sett har jeg begynt med en instagramkonto der jeg legger ut naturbilder og der dere kan følge med på livet mitt igjennom mitt møte med naturen <3 @olekristianphotography 





Beste Helsing frå meg til dere <3

xoxo. Kamben
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hei alle sammen, dagene har gått og kroppen føler seg nedbrutt.

Hei alle kjære blogglesere, velkommen til eit nytt leseinnlegg.                                                                                                                                                  

I dag skal jeg skrive mer om hva som har skjedd de siste dagene, og hvordan det er å være meg selv                                         . 

Dagene går, tida flyr og i alt dette skal kroppen være med. I en lengere periode har nå kroppen min ikke vært 100 % frisk!

Alt hendte etter et sykehusopphold i julen 2016. Jeg hadde ingen følelser i lillefinger og halve ringfinger på høyre hand. Jeg vart

Henvist til Rikshospitalet 26. Desember 2016 og kom ut igjen 31. Desember 2016. I den perioden hadde jeg, gått igjennom mye. 

Det var mitt første besøk med sykehus i Norge, å jeg forventa det vell til å være like bra som ellers rundt om i andre land, som jeg hadde 

vært inne på tidligere, f.eks slik som Tyskland. Men jeg må innrømme jeg var utrolig nervøs på å få fullnarkose på en hånd operasjon. I forbindelse med den manglende følelse i lillefinger og halve ringfinger på høyre hånd. Legene og spesialistene på Rikshospitalet, hadde komme fram til at det kunne være noe galt med Ulnariskade. Altså en skade på nerven til lillefingeren og halve ringfinger. Jeg fikk møte teamet som skulle operere meg og de fortalte hva som kom til å skje. Eg roet meg ned med å tenke på at disse er spesialister å vet vell hva som er best! Mest erfaring tenkte jeg!

Og dagen etter riktignok var operasjonen vellykket, ingenting uvanlig med Ulnaris nerven og  jeg våknet til bilde av kjente og kjære personer. Da jeg hadde sagt at familie og venner ikke skulle være med meg på operasjon eller på sykehuset da det var bare en dag ut og inn! tenkte jeg. 

Men under operasjonen hadde det nok skjedd noe! Da jeg vaknet til meg selv hadde jeg fått pneumthorax i venstre lunge, med det menes det en åpning i lungen på rundt 1 cm' øverst. Derav smertene i brystet!!!

Videre fikk jeg da beskjed at du må nok være en dag til, da vi må følge med så dette ikke utvider seg, eller fører til komplikasjoner!  Jeg overnattet til dagen etter, som alle andre dager så våknet jeg. Fikk i meg noe mat, la meg ned til å sove litt igjen og stod opp igjen og såg på tv'en.

Da klokken nærmet seg 13.30 følte jeg for å gå på do en tur, etter operasjonen hadde jeg følt meg sliten og kvalm. Og når jeg tilslutt fikk meg på badet og gjorde mitt ærend, kom tida til at jeg skulle returnere i senga. Jeg løftet meg opp av toalettet, og i neste øyeblikk besvimte! slo hodet først i vasken så etterpå bakhodet i golvet.  Det er det siste jeg hukser!

Jeg hadde fått "nappet" med meg ringe alarmen og 5 minutter senere var det sykepleiere på rommet klare til å hjelpe meg, de hadde fått meg opp i dusjstolen og fått meg videre bort i senga. Det som skjedde så, var at jeg gikk i krampeanfall med umiddelbare spasmer og dårligpust! Videre hadde jeg holdt på slik i en god 20 min før enn jeg ubevisst hadde stoppet å puste, og med en hjerterytme synkende kjapt. 

Det utbrøt panikk i rommet, helsepersonellet gikk i fullalarm og før enn gutten ved siden av meg på rommet, rakk å ta neste skrekkblikk så var rommet fullt av både Sykepleiere, Leger, Spesialister og andre som arbeidet på spreng for å få "lille" meg i gang igjen.... i over 20 sekunder nærmere 2 minutter stoppet hele livet mitt opp. Foreldrene mine som kom opp i alt dette sliter nok fortsatt litt med sjokket om å høre alt som vart sagt og nærmere bli kastet ut av rommet, pga sykehuset var ikke informert at de var pårørende. I neste øyeblikk var jeg i livet med dårlige vitale tegn, men økende! Og jeg livnet vist til slik som hun hadde sagt (sykepleieren) 

Etterpå hadde ting begynt å gå på skinner jeg vart ført til CT-skanning pga fallet med hodet! og da vaknet jeg til en ukjent stemme som sa "nå må du ligge stille da du er i CT-skanning" 

Og dette var da nærmere rundt klokken 14.20.....
 

Etter det så utslitt og med blåmerker, så vart jeg fraktet opp igjen med fult av utstyr som holdt øye på mine vitaletegn og prosent nivåer i kroppen av det og det stoffet. 

Jeg møtte endelig mine foreldre som nå satt inne på et venterom med en spesialist som snakket med de, tiden gikk og jeg fikk beskjed om å måtte overnatte en natt til pga pneumthorax'en i venstre lunge oppe. Og dette som de kaller funksjoneltkrampeanfall! 

Min kjære mor fikk være med på rommet til dagen etter, jeg fikk glad beskjed om at jeg skulle få reise hjem igjen! 

Men lell uten forklaring og informasjon frå  sykehuset om hva som hadde skjedd dagen før, jeg reiste hjem i frykt for at dette kunne komme til å skje igjen! uten at jeg kunne få gjort noe med det.

Mine Foreldre ringte det lokale legekontoret og jeg fikk time hos fastlege for å finne ut om legen viste noe som jeg ikke viste.

Og rikitgnok var det, legen hadde fått meir informasjon enn det jeg hadde gjort, og legen forklarte funksjoneltkrampeanfall med et synonym de vet ikke hva de snakker om, med andre ord!

Videre så har jeg nå vært hos legen, sykehuset og straks på kontroll snart igjen hos RH / Oslo der jeg skal få vite hva mer de kan gjøre med armen min! ettersom jeg fortsatt har ingen følelser i lillefinger og halve ringfinger på høyre hånd. Om det kan være noe i forbindelse med motoriske enn sensoriske som styrer de to fingrene. 

Tida går og derfor har jeg ikke vært like aktiv som jeg har vært tidligere, berre så alle vet det! Jeg fikk streng beskjed om av Sykepersonell at jeg må ta det roligt og at kroppen må få kommet seg igjen etter dette "sjokket" eller å du vil kalle det. 

Videre så må jeg no ha noe å finne på, ellers blir det for kjedelig! Så dagene går til med mye synging og lesing og litt bloggskriving og noe organisasjonsarbeid. 

Gått litt smått ute blandt folk og litt i naturen med følge, Så jeg ikke skal kjede meg for mye. 

Dagens ordtak fra meg er...................

                      Naturen er en tumleplass - leken kalles friluftsliv!

 

Xoxo. Ole Kristian AK


 

Legger ved sponsing vist du vil ha rabattert på HBO/ Nordic konto :) trykk på lenken å sjå mulighetene!

https://tracking.adviralmedia.com/click/316/59932/hbonordics

Hello alle sammen og sorry for at det ha vært ein stund siden.

Hei kjære bloggleser og takk for at du leser enda det er ein stund siden sist.

Siden forrige gang så har eg komme ut av Sjukehuset. Og fekk feira i går nyttårsfeiring med familie. 

Vi hadde det beste som var av mat i alle tiders, heilt utslått pga alt av sjukehus og inn og ut. 

SÅ dagene går med kvalme og ømhet, 18 sting i handa og ein kropp som er sliten i alle muskler.

Men no er det eit nytt år og vi håper jo på det beste <3

Dagane går fort og ikkje lenge til skula begynner, håper alle som begynner på onsdag. Får ein bra dag, med ingen krasse / frekke kommentarer og har det bra. Håper mesteparten har fått hvilt seg ut og er klare til ny "skulestart"

Videre så håper eg at alle koser seg hel max i morgo og over i morgo samman med familie og venner. 

Kan kanskje vara fint å børste støvet av sekken og skoleutstyret, og ikke minst finne fram alt samma. Er kanskje ikke det som er lettest og er dere som meg så har dere "nok" bere kastet sekken i eit hjørne og glemt av alt som heiter skule. 

 

Planen videre med bloggen her...

Vidare så er planen no at eg skal skrive meir om hverdagen min og at dere kan komme med ønsker eller tips til ting å skrive om.     Kommer nok ikke til å bli så lange innlegg framover pga stingene men, skal prøve det eg greier og skrive litt jamt heile dagen <3

Legger ved eit par fine bilder som jeg fant på et gammlet fotokamera her i huset på leit etter bilder enn anna som jeg har tatt gjennom tidene som kunne vara fine å ha med her på bloggen.  




Alle bildene er tatt med Canon Digital Fotokamera. Og opphavsrett til bilder. tilhører bloggen / undertegnende
.

 

All deling av bildene er greit så lenge ingen tar på seg skrytt enn anna for å ha tatt bildene. 

 

Mvh. Ole Kristian Alajbeg Kamben

 

Godt Nyttår vidare og kos dere <3


 

 

 

 

 



 

De siste to dagene, har vøre morsomme å slitsomme <3

Hei alle vakre blogglesere :D

Dagene har vært prega av sjukehus besøk, aking, støttende familie og personer som har ringt fra overalt. (Geografisk) spredt siden forrige blogginnlegg.

Derfor begynner jeg med de siste dagene å hva jeg har opplevd :)

Jeg begynte dagen i går med å reise på Gjøvik Sjukehus, der jeg fjernet sting etter en hånd ulykke. Som jeg fikk pådratt meg, under volleyball turnering på skula.

Etter det reiste jeg til Sætersbygda og var med ein gjeng positive og strålende personer der vi aka og grilla :)

Så gikk turen videre i dag til Rikshospitalet med akutt henvisning angående operasjon av handa. Dessverre grunnet akutt hendelse som skjedde samtidig. Så vart operasjonen min utsett til i morgen, viss ingenting anna kommer opp.

Så da sitter jeg her på Rikshospitalet på alene rom, med gode og flinke personer som tar vare på meg. <3

Ingenting å klage på, og til alle dere som har ringde, sendt meldinger,kommentert på arbeidet som jeg har drevet med på bloggen, og all positiv og konstruktive tilbakemeldinger som jeg har fått.

Tusen hjertleg takk <3

Kort innlegg men kommer nytt enten i morgo kveld enn lørdag. Spørs på formen <3

Ovanfor er det bilde ta aktivitetsnivået her på huset :P :)

Rikshospitalet i all sin prakt <3

En dag som vekker igjen minner <3

Kjære bloggleser som sitt å les no, tusen takk for at du interesserer deg <3    

For i dag så følte eg meg som ein liten robåt i ein orkan, mentalt sett. Alle tankene som hjemsøkte meg etter at ein person som var kjær for meg gjekk bort før litt over eit årsidan kom plutseleg igjen. Og denne gongen uendeleg sterkere enn før. 

 

Og det er liksom  det som eg kjem til å prate om i dag, nemleg det med følelser å ta hånd om / ta kontroll over følelsene sine. 

 

Det som kom i dag, var uhyggelig og ikkje ein god følelse.

Og det var nettopp det som skjedde, eg såg før meg ansiktet til min kjempe vakre grandtante som gjekk bort slik alt for tidleg. Uff no når eg sitt her, kjenner eg følelsene stikke inn i hjerte som savn <3 Eg kjenner eit tom rom som eg har prøvd å lukke i så lang tid. Men som ikkje har skjedd. Uff eg kjenner ein trang til å skrike!! å det er nettopp det eg gjør inni meg kor einaste gong når følelsene begynner. For etter at eg brått  mistet min kjære venn og grandtante så var det noko som vart stengt inne, og det var nettopp følelsane. 

Og det hender at disse følelsene slipper ut, og da er ein heil dag øydelagt! men enda da viser eg det ikkje til nokon andre :( <3

Følelser er ein sterk ting, og når man gjøymer følelsene sine inni seg for så lenge og ikkje viser nokon andre følelser til andre enn det som er nødvendigt så føler man seg veldig liten når det fyst slepper ut og du er ikkje forberedt. 

Det å føle seg som ein liten robåt forsvarslaus og uten kraft til å si det han egentlig meiner, på grunn av noko i hugu, som si "haha du har da ikkje glemt oss?"

Det å kjenne seg som ein som ikkje er fullkommen komplett, men derimot som det ser ut som man har det bra utanpå! det er ein j**** følelse. Fordi vist du spør andre så si dei jo neimen det har da aldri vært noko gale med deg. Du kan da ikkje ha følt det slik? Og det er akkurat disse kommentarene eg har fått dei siste dagene på Bagn, og det er liksom akkurat det som eg legg merke til sjølv i kor mange positive og støttende kommentarer som eg får. 

Og eg veit eg er ikkje åleine,  men det er liksom så lett å likevel gløyme alle andre enn den som er sammen med meg inni hugu mitt.

Det er lett å glemme alle andre, når man sliter med seg sjølv.

Derfor er det ekstra viktigt å ikkje ta seg fornærma av ting ein som for eksempel eg kan si vist eg har ein dårlig dag for da kjem nemleg all sanninga ut, slik at det blir ikkje pynta på slik som mange vil ha det servert. 

Sorry men den ekte sanninga og alle følelsene kjem alltids ut til verden, sjølv når man minst venter det :(

Så ein helsing til deg som opplever det samme og veit å eg prata om.......
 

Du som våkner med enorm smerte i magen. Til du som er usikker på at alt er ekte, som føler at du må må sjekke kor de står, om dei kjem for å ta deg igjen :( <3

Eg vet dette er ekte, smertene er iallefall ekte og eg kjenner kvalmen krype opp halsen, nesten slik at jeg må kaste opp enda en gang.

Eg føler på smerten, skammen og hvor lei eg er akkurat nå. Eg  føler med deg som føler så virkelig for å skrike, slå og bare løpe langt langt borte, men uansett kor du drar er dei alltid bak deg. Dei er også alltid bak meg kan e love deg :/ <3

Nokon gonger sitt eg å tenkje på om eg kanskje aldri skulle ha sagt noko enn begynt med denne bloggen!, ville det ha gått så langt da? Hadde dei kanskje stoppa tidligare ? Ville dei kanskje bare ha godtatt meg til slutt?

Kanskje de ikke hadde prøvd å mobbe meg til et potensielt selvmord?

Ikkje veit eg men iblandt føler eg tenk om eg blir den siste som kjemper og kjemper for at eg sjølv og andre skal ha det betre men sakte og sikkert egentlig berre gir opp. Tenk om eg mens eg skriv no kjem til å gjere alle feilane opp igjen?!

 

Uff denne dagen har liksom berre ført til det eine og det andre i hugu mitt, men heldigivs vart eg drage bort frå det. Eg reiste bort til min herlige andre halvdel, eg satt med familien deiras <3 Eg tenkte ikke på det meir det vart liksom borte. Uten dei så kunne vell mykje ha skjedd i dag og dagen kunne  ha vøre annleis. Men eg føer fortsatt for å kjempe og med fleire bein, bak og støttende så skal eg greie dette. Eg nektar å gje opp men frykten for det som står skriven over her i Raudt, tenkjer eg på fortsatt :-/ <3

Ein siste liten ting som eg skal bli flinkare til er nettopp dette og det har ofte lett for å bli sånn når man skriv ein blogg og det er

Blogger har lett for å bli veldig upersonlige og overfladiske, og jeg vil ikke at min skal havne i den kategorien. Derfor har eg bestemt meg for åpne meg enda meir for dikkan, og for meg selv, for jeg tror at det om å skrive om dette ikkje bare kan eller vil hjelpe andre som har vært der eg var, men at det også kan hjelpe meg på en måte gjennom å skrive om det.

 

Tenker på dere alle og sender dere den største helsingen <3

xoxo Ole Kristian AK. 

 

 

Ein dag med vri!

God Romjulsdag kjære bloggleser, håper alle saman har hatt ein fin dag til no! 

 

                        Bekymringsmelding

Eg håpa meste parten av dere hadde til no i dag hatt ein super dag, min dag starta litt annleis enn det eg trudde kom til å skje. 

For nemleg i dag tidleg like etter at eg vakna fekk eg ein bekymringsmelding ein som las bloggen min viste ikkje kva som vedkommande skulle gjere. Personen hadde ein dårlig dag, og hadde fått slengbemerkninger angåande korleis han såg ut.

Ikkje nok med det så hadde han fått meldinger på nettet som ikkje passa seg. meldinger som omhandla om kor lenge han hadde igjen å leve!

Personen var redd og engstelig, meldingane var så og si utpressing og drapstrusel!

Eg gav det råd eg kunne til personen, og eg fekk høyre ein livsfortelling som ikkje var enkel i det heile tatt. 

Personen hadde blitt mobba f.o.m barneskula i fra 5 klasse og til den dag i dag. SÅ det hadde no vørte 4 år med mobbing. Vedkommande hadde blå merker, arr og vonde tanker, i tillegg hadde personen sagt ifra til skula mange gonger, men dei tok ikkje tak i noko av det :(  sitat: "de sa de skulle ta det med videre, men endte berre opp med tomme ord" 

Eg fekk prata med personen igjen i stad! og den takka før alt, ikkje minst berre for råda den fekk, men også fordi det var faktisk nokon som ville høyre på det som hadde skjedd. 

Det er det som varmer meg fordi det var ein grunn til kvifor eg starta bloggen <3 nettopp for å fortelle om min egen historie! Men også før andre å prate med ein person som hadde erfaring fra mobbinga, og som ikkje si det vidare til andre!

Derfor håper eg at neste nyheit gleder dikkan <3

 

 

Gladnyheit ang bloggen <3

 EG har starta ein facebook side som heite Ole Kristian AK blogg.no der kommer alt informasjon angåande bloggen, og du kan sende melding der vist du  lurer på noko enn trenger nokon å prate med, råd eller interessert i mine erfaringer. 

Vidare håpar eg alle dikkan som leser gjer eit liker klikk og deler eller forteller andre om bloggen, så kan det hende fleire får ein bedre kvardag med å lese om folk i liknande situasjoner. 

 

Planer videre i kveld :)

Eg veit ikkje å deres plan videre i kveld er, men eg får besøk av familie som skal komme på middag. Vi skal kose oss med mat, kaker, drikke, kaffe og til slutt morsommeopplegg for å få latteren til å spre seg :D

Mine råd vidare er......

  • Aldri tvil på deg sjølv, du er bra nok uansett kva andre seier. 
  • Vist du er hyggelig og snill mot andre og dei er slemme / uhyggelige mot deg, ja da er dei Sjalu!
  • Ta vare på dei gode minnane dei hjelper deg så mykje meir enn dei vonde minnane. 
  • Vær ikkje redd for å spør om hjelp!



Beste Helsing frå meg til dikkan. 

Kjem nytt innlegg i morgo enn fortløpande God Jule ferie vidare og Håper dere koser dere i kveld uansett kva dere skal <3

 

 

 

God Jul alle sammen og Kos dere! Beste Julehilsen frå meg til dikkan<3

Da sitter vi her igjen jule blogg leser <3 Håper du til no har hatt ein super Jule eftan med familie enn venner,                                                 Det kan godt tenkest at du kanskje ikkje har starta feiringen enda, men tenkes vel at den kjem fortløpende.

Min dag har no begynt med å åpne ein pakke enn to også eta god jule frokost med familien, vidare så har e vøre i kyrkja på den årlige julemessa. 



Etter kyrkja så reiste eg heimat og no når eg skriv i dette øyeblikk så stundar eg til julemiddagen. Ååååå det skal bli så godt <3

Dei andre skal eta julemat med alt frå ribbe til julepølser og anna, medan eg skal eta vegetarjulemat, alt fra grønnsaker til gryterett lignende. Dette er 2 året med vegetarjul og eg savna ikkje kjøttet ein einaste gong.  Kos dere med maten deres. :D

Men i forhold til uss som er heldige å har nokon å feire jul med og faktisk råd til så god mat er det likevel mange andre rundt om i Norge og Verden som ikkje har råd til å feire jul, enn er ensomme. 

Gjør som meg å gje ein gave for å hjelpe andre er ikkje prat om tusenvis av kroner enn anna ,men ring enn besøk nokon som er ensomme i kveld på Juleeftan og i Romjulen, Vi må bry oss om kvarandre fordi ellers gjør ingen andre det.

Håper alle som leser dette koser seg skikeleg i kveld og ut Romjulen, Ta vare på kvarandre og huks minnene i alle årene som kjem framover i tid. <3  

  Beste Helsing frå meg til dikkan sendest <3 :)

 

Mobbingen som prega mitt liv gjennom Ungdomskula.

Kjære vakre leser som sitter å leser dette blogginlegget. Eg håper du finner det som interesserer deg og råd som kan hjelpe. 

Ja på det forrige innlegget så skreiv eg om det som hende meg på barneskula og Korleis eg følte meg under / i situasjonen og det vekte sterke følelser i meg å skrive om meg, det kan eg vara ærleg å si. I etterkant fra innlegget har eg fått stor støtte av mange personer som eg ikkje trudde var der før ein. 

Og eg har fått meldinger frå folk som har vært der før meg mykji av livet på min side for å støtte meg.                                                                                       Videre veit eg at eg også sjokka mange med å prate om min historie fordi for mange var det ukjent at eg gjekk gjennom nok slik, pga nettopp  det du så det så og si aldri på meg, eg var støtt like blid og glad. Og alltid der før andre uansett korleis dei var, eg leite liksom alltid etter det beste i folk rundt meg, eg nekta å tru at det var nokon som retten og sletten av slemme mot andre på sin egen fri vilje.

Men nok om det og tilbake til ungdomstida som eg har gått igjennom. I dag satser eg på å skrive om ungdomskula og vist eg før det til også om begynnelsen på videregåande og dei erfaringane som eg har lært meg. 

Eg huksa at eg begynte på ungdomskula, men allerede da viste eg at det kom til å vara personer der som så og si mobba meg berre for å føle seg betre. Det var også mange der som liksom alltid hadde noko imot meg, Eg viste at det gjekk rykte om at eg var homo. Eit rykte som gjekk pga at eg likte å sjå sikkeleg ut når eg skulle ut på noko. 

Men eg hadde liksom høge forhåpninger om at no kom det til å forandre seg alt kom til å bli bedre, Eg tenkte riktig, men det eg tenkte stemte liksom ikkje med virkeligheiten, på samme måte som teori og praksis ofte. I mit hugu (teori) så hadde eg tanker om at folk hadde vøre vaksne og gløymt meg. Men i virkeligheita (praksis) så hadde dei ikkje gløymt meg, og dei venta liksom berre på å ha noko å gjøra / fritidsaktivitet på ein måte.

Allerede i 8 klasse og ut det året, hadde eg vøre mykje aleine folk hadde vøre vant med at eg gjekk åleine. Og folk begynte å innbille seg at det var noko eg sjølv ville. Men sannheita var, noko heilt anna. Eg hadde berre gjett opp da kor gong når eg hadde prøvd å ta kontakt med folk, hadde vørte utestengt og oversett. Det er som ein vis man sa ein gong "Når ein person opplever etter gjentakende gonger at vedkommande ikkje får det til. og personen til slutt trur på det sjølv, den dagen har håpet forsvunnen og personen er tapt" Og det er liksom det som er så rart med, fordi no i ettertid forstår eg og kan kjenne meg virkelig igjen i det som står skrive der, kort enkelt ord har liksom ein meining i mitt hugu, når eg les dei to setningane.

Men du som leser lurer liksom litt på kva med dei rundt meg, var det ingen som plukka det opp?? Kva gjorde skula med det? 

Det kan eg si deg frå min side, skula gjorde det som dei kunne. men ein feil var litt kommunikasjonen mellom skula  og meg. Fordi lærarane greide ikkje å vara overalt tilstede på ein skule med rundt 100 stk og dei var berre rundt 10 stk. Du kan da lage statistikken sjølv det seier at for kor lærer var det 10 elever som den personen måtte halde auge med. Og Vi elevene var spreidt rundt om på skula staden, i forskjellige gruperinga. Andre derimot gjekk og prata med kvarandre, men berre fordi dei måtte. 

Skula var liksom meir slik, at vi elevene måtte si ifra vist det var noko som skjedde, som skula ikkje fekk med seg. Og det var der det ikkje fungerte. Fordi vi elever hadde jo lært tidleg han ska ikkje sladdre til voksne på skuleområdet. Hvertfall ikkje på dei som gjekk i høgare klasse enn deg. Men det var det som eg gjorde eg sa ifra!

Eg sa ifra vist personer eg såg ikkje hadde det bra, og eg "favoriserte" meg liksom litt på laget med dei voksne, Fordi dei kunne beskytte meg liksom litt! 

Litt slik som dei hadde gjort på Barne Skula, dei hadde og kunne så mykje meir enn det eg satt med av kunnskap. og da kunne eg lære av dei og dei kunne høre kva eg hadde fått med meg, Som relativt ofte var mykje!

Men i gjennom ungdomskula så var 8 klasse og 9 klasse verst med at eg konstant nesten hadde tid berre meg meg sjølv, og mobbinga var liksom på skula. Men så kom nettet og alt frå Facebook og til Ask.fm og vidare. Eg vart med på slike ting og mobbinga spreide seg. 

Eg begynte å få meir skjult mobbing igjennom tagging på bilder på nettet som omhandla liksom legning, drapstrusler og forskjellige anna.

  Meldinger som dette vart vane. 

 

Meldingene kom inn og eg hadde liksom ikkje denn følelsen av at, når eg var på skula og kom heimat så var eg ferdig med skula. Heller tver imot, skule dagen fortsette i det uendelige, og når eg var heime så greide eg ikkje tenkje på noko anna.                               Eg begynte med depresjon, utestengelse av andre, sjølvskading, negative tanker og tanken på å slutte livet.


For di nemleg i mit hugu, så kom eg aldri til å bli akseptert for den eg var som person.  Det hjelpte liksom ikkje om eg var skule flink lenger, sjøvtilliten min som eg hadde gjekk så og si til helvette, og der satt eg da. Med kommentarer om alt som var negativt med meg. Og ikkje minst meg sjølv som satt oppe i det heile med tanker om at det dei sa var faktisk sant!! 

Men saken var jo at det var ikkje sant, det var ikkje noko gale med meg i følge dei andre fordi dei andre vaksen som var rundt meg dei såg at eg smilte. Var skuleflink, mesteparten viste dette at eg ikkje gjekk med så mange og alle saman untatt 2 lærere sa at det kom til å bli betre med åra, du må berre vente å sjå. 

Nei dei to lærarane sa faktisk at du kan ikkje sitte å forvente at andre kjem til å forandre seg slik du vil, Du må faktisk gjøre ein jobb der sjølv med. 

Du må faktisk ta kontakt med dei og  ikkje minst så må du fyst bli trygg på deg sjølv.!

Eg fant jo ut sjølv med litt hjelp av ein engel av lærer som heldigivs var direkte med meg, og sa det på ein måte slik eg forstod at eg måtte få hjelp.

Og det var det eg gjorde!

Eg tok kontakt med ein person ifra psykisk helse på verdensdagen for psykisk helse på skula, eg tok den personen til siden og fortalde om korleis eg hadde det, i korte trekk selvfølgelig! fordi det å stole på nokon var ikkje akkurat det som eg gjorde mest av. 

Så begynte eg i jamne samtaler med den personen igjennom slutten av 9 klasse og heile 10 klasse så og si. 

Det som eg sitt med i dag fra den samtalen var alt anna enn negativt. Du sku berre vist kor mykje ein samtale med nokon som hadde gått igjennom det sjølv i sin tid. 

Og eg må nok ærleg inrømme at det å ha to gode støttespillere heime, min mor og far og ikkje minst dei hobbyane som eg hadde på den tida, gjorde det bedre for meg. Og på den andre sida så hadde vi dei to lærarane som støtta meg og den personen som kom frå psykisk helse som prata med meg. 

Så ungdomskula kan du si var ein prøvelse der eg gjekk blandt annen frå låg vekt til enda lågare vekt. Frå rein hud til arr, og frå sjølvtillit på topp til det samme på botn. 

Men heldigvis er den perioda over, og dei som lot seg kjenne og som eg prata med har eg fortsatt kontakt med. Dei gode som faktisk er alltid til stede der, kjem eg for alltid til å hukse og minnast! dei gode augeblikka vi hadde / har hatt.

Men dei arra og tankane som eg opplevde under ungdomskula kjem vell for alltid til å vara ein del som eg ikkje kjem til å gløyme så enkelt. 

Det var alt for i kveld, skriver meir i løpet av dei fystkommande dagane. 

 

Mit råd i dag er:

 

  • Gje aldri opp.
  • Du er god nok som du er uansett kva andre personer si om deg, det er det du sjølv tenkjer som tell. 
  • Vist nokon prøver å presse deg ned så reis deg opp igjen og ikkje minst hald deg rakk i ryggen og skaff hjelp om det så må, berre ikkje bli nedbrutt, for da har mobberen vunne.

 

God Jul og Godt Nyttår. 


 

 

Har du ein kommentar send den gjerne til meg på facebook enn kommenter innlegget under <3

Mvh. Ole Kristian Alajbeg Kamben




 

 

 

 

 

Mobbing og mitt liv, litt informasjon om meg sjølv <3



Heimitt navn er Ole Kristian Alajbeg Kamben eg er ein gutt på Videregående på Helse og oppvekst linjen som utdannar seg til å bli Ambulansearbeider --> videre Sykepleier. 
Igjennom hele livet mitt har eg måttet slite for alt! det har vært en hard tur med mobbing,trusler og nedlatende kommentarar. Eg har fått kjendt på følelsen av å måtte gå med dårlig sjølvtillit og eg har fått oppleve ting som andre bare kan drømme om. I mit liv har eg fått mykji slengt imot meg, og likevell vøre den som alle andre kjenner som Snille, Flinke og skikkelige. 

Eg har liksom alltid levd i det du kan kalla frykten for "å ikkje bli godkjent, ikkje vara bra nok". men dette kjem eg tilbake til men først starter vi med begynnelsen så du kan forstå i grove trekk mit liv. 

Den fyste episoden som eg hukser enda sikkeleg godt var den fyste dagen på Barne Skula, for rundt 10 år sidan. 

Det var ein sol dag, eg som alle andre var spent på dette å begynne på skula. I tilleg var eg vell ekstra spent fordi eg hadde jo aldri sett/møtt nokon av dei som eg skulle gå i klassa med, eg hadde nemleg aldri gått i barnehagen. (grunnen til det var at eg ynskte kje å gå der, nei eg ville vara heime med mamma og pappa.)

Eg huksa eg kom med nye klær ein blå jakke og alt av skuleutsyr som e kunne komme til å trenge. Eg huksa at vi var samla på mjølkerampa samman alle på skula, vi fekk navnene våre lest opp og vi gjekk saman opp til klasserommet.                                  

Alle lydene, bildene som gjekk gjennom augo mine og alle tankane om at no skulle ting bli betre. Men uviten som eg var så var det der eg tok det fyste feilsteget.

Vi var ein klasse på rundt 15 stk vi var mest gutter i klassa og nokon jenter.  Eg huksa det fyste inntrykket mit var ein viss stoltheit som brede seg i meg, eg tok liksom eit nytt steg i det eg kalla å bli gammal. Men ein ting var eg var hyper på den tiden, sukkerhyper som folk kalla det, og eg var kontakt søkande og eg vart fort sett på som rar av dei andre i klassa. Men allerede da lærte eg meg at det som var på skula skulle kje komme heim. eg lærte meg uvanen av å ikkje si noko til foreldra mine med mindre det vart alt for mykje. 

Alt begynte vell den første tiden på barneskula da eg ikkje var som alle andre, og holdt meg til dei større grupperingane. Men det tok kje lang tid før enn eg fant ut at eg kjendte meg kje heime nokon stad. Eg følte meg liksom utanfor uansett kor eg var hen på skula, men ikkje da eg var med dei vaksne på skula. Eg følte meg sett,høyrt og ikkje minst brydd om. Det tok kje lang tid før enn eg hadde vørte venn med mange av dei lærarane vi hadde i timane våre. og dei gjorde liksom dagane mine lettare. Eg prata kje meir om korleis eg hadde det med dei enn med foreldra mine, men dei hjelpte meg på ein måte lell. fordi om eg gjekk i skulegarden åleine så kom gjerne nokon av dei bort til meg og prata. Det var vell det eg trengte, næmleg nokon å prate med og høre på ting som hadde skjedd med. 

I årane på barne skula så gjekk det jamt fort i mine augo, eg vart kjendt med at ingen andre enn meg sjølv og 2 vaksne var til å stole på. Og vara i slekt med rektoren gjorde kje alltid ting bedre..... Men eg greide lell å ikkje bry meg om ting til ein viss grad. Og hald fortsatt fram med at det som var på skula sku kje komme heimat. 

Eg begynte å si "bra" kor gong nokon spørte meg om korleis eg hadde det. Eg sa "kunne kje gått betre" for det var det alle ville høyre. Ingen ville ta seg tid til å høre den lange delen av korleis eg hadde det ikkje ein gong dei som undervisa meg. Dei ville høyre at alt var bra og det var det dei da fekk høre frå meg. Eg hadde det Supert! den største løgnen som eg har sagt igjennom livet mitt. 

Så du kan vell si at eg var ganske letta da e slutta på Barne Skula for rundt 4 nærmare 5 år sidan. 

Skulle gjerne skrevet meir ,men vekkjer gammle følelser som ikkje er heilt gått igjennom, Så med det skriver eg meir i morgo enn i løpet av desse dagane. <3 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
Ole Kristian Alajbeg Kamben

Ole Kristian Alajbeg Kamben

16, Sør-Aurdal

Hei eg er en gutt på Videregående på Helse og oppvekst linjen som utdannar seg til å bli Ambulansearbeider --> videre Sykepleier. Igjennom hele livet mitt har eg måttet slite for alt! det har vært en hard tur med mobbing,trusler og nedlatende kommentarar. Eg har fått kjendt på følelsen av å måtte gå med dårlig sjølvtillit og eg har fått oppleve ting som andre bare kan drømme om. I mit liv har eg fått mykji slengt imot meg, og likevell vøre den som alle andre kjenner som Snille, Flinke og skikkelige. På denne bloggen kjem det informasjon om ko livet mit har handla / handler om.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits